Ikke ta kalven fra meg! Resultater fra ku-kalv prosjektet
Temaet presenteres av en av forskerne i prosjektet, en veterinær fra Veterinærinstituttet. Hun innleder med at ”Målet er å ha ku og kalv sammen og fortsatt produsere melk”. Veterinæren formidler videre at dyrevelferd blant annet innebærer dyrets opplevelse av situasjonen og naturlige liv. Og at det er viktig å omstille miljøet etter dyrenes behov - også med hensyn til forbrukerne. Hun viser til en studie fra USA der management koplet til en intens effektivisering i melkeproduksjon kan gi «less public trust».
Veterinæren forteller deretter litt om regelverket:
Ifølge det økologiske regelverket kan kalven skilles fra moren tre dager etter fødselen. Er det riktig å ta kalven fra moren? spør hun videre og påpeker at spørsmålet handler om mer enn helse og velferd, at det også har en moralsk side.
Regelverket sier videre at kalven skal kunne die eller suge. Den skal også få helmelk, ikke melkepulver. Hun påminner deretter om det store energiforbruket som medgår til å lage melkepulver: Etter at melken er melket, kjøles den ned og fraktes bort for å omdannes til melkepulver, for så å kjøres tilbake til gården igjen og tilsettes varmt vann.
”Hvordan skal diende kalver sikres råmelk?” er det neste spørsmålet. Siden kalven fødes uten immunforsvar må den få råmelken til moren som inneholder immunstoffer. Kalver som skilles fra moren får råmelk i en flaske. Veterinæren forteller at opp til 40% av kalvene ikke får nok immunstoffer på dette vis, noe som medfører mindre tilvekst, økt dødelighet og redusert produktivitet. Hun nevner videre to måter å sikre at kalven får nok råmelk på i den økologiske melkeproduksjonen: den ene å hjelpe kalven til juret, den andre å gi kalven ekstra råmelk i en flaske. Metodene synes å være likeverdige.
Forskeren formidler deretter noen nye resultater fra ku-kalv prosjektet, denne gang fra studier i Canada hvor de så på ”Diing i et dag-natt system”. Ku og kalv gikk sammen i 6 uker. Kalvene var her sammen i et kalvegjømme fra kl. 8:00-20:00. Deretter ble de sluppet inn til moren og fikk være sammen med henne til morgenmelkingen – én gruppe med kalver fikk die moren, den andre ikke ved bruk av jurnett. Selv om kuene melket mindre i ukene kalven diet mor, var den totale melkeproduksjonen lik kuer som ikke diet kalven sin.
”Hvor viktig er diingen for båndet mellom mor og kalv?” er det neste spørsmålet. Kalvene var som før adskilt fra moren om dagen og sammen med henne om natten. En gruppe fikk die, den andre ikke. Studien så her på hvor mye ku og kalv formidlet nær kontakt i form av slikking, lukting og annet. Resultatet viste at båndet mellom ku og kalv var like sterkt om kalven diet eller ikke.
Deretter følger noen ord om separasjonen. Veterinæren forteller at kalven rauter flere hundre ganger i timen når den tas fra moren og ikke lenger har kontakt med henne. ”Hvordan kan man gjøre det mer skånsomt?” spør hun. Veterinæren viser til naturen der kalven går sammen med moren til hun skal føde igjen, og de deretter har kontakt uten at kalven dier.
”Hvordan lage en bro fra dieperioden til avvenningen?”
Studien fulgte det samme dag-natt systemet, der én gruppe kalver diet moren og en annen gruppe i tillegg til å die også fikk tilgang til melkeautomat. Studien viste at kalvene som hadde vent seg til melkeatuomaten fortsatte å drikke fra den og la godt på seg etter at de mistet moren, mens kalvene som kun diet fikk en brå avvenning og drakk lite fra melkeautomaten, og spiste mest kraftfôr.
Veterinæren oppsummerte med at:
• Ku og kalv danner et sterkt bånd når de får være sammen, også om kalven ikke dier moren.
• Kos og slikking er indikator på god dyrevelferd.
• Tilgang til melk fra automat eller flaske gjør at kalven ikke mister mor og melk samtidig.
• At ku og kalv bør få fortsette å være sammen om de skilles i samme fjøs.
• Og at det er viktig at kalven får fortsette å drikke melk etter at den skilles fra moren.